Klar og uklar. Aftenposten. Lotte Sandberg

En fremstående samtidskunstner viser malerier som både er åpne, påståelige – og sanselige.

Av Lotte Sandberg, Aftenposten, 08.01.2011

Den Oslobosatte vossingen Mari Slaattelid (50 år) har nylig innviet utstillingssalen i Voss Kulturhus. Det langstrakte, kronglete rommet ligger under foajeen, og her må dessverre uvanlig interessante bilder konkurrere med et spraglet gulvbelegg.

Gammelt og nytt. Mari Slaattelids utstillinger er ikke umiddelbart helhetlige – heller ikke nå. Uten å belage seg på en gjenkjennelig signatur «svinser» bildene hit og dit, og vi gjenkjenner tidligere temaer så vel som oppdager nye. Bruken av en hard, blank overflate og silhuetter er kronisk til stede, men en unik sans for fargesammensetning gjør seg mer gjeldende i denne utstillingen – som del av et forsterket fokus på maleriske kvaliteter.

Inngangspartiets Kystverket viser en mann oppå en stige, som er så oppslukt av eget arbeid at han knapt registrerer det landskapet han er plassert midt inni. Skal man betrakte naturen, eller være ett med den?

Nærvær. Blikk og nærvær er betydningsfulle elementer i Slaattelids kompetente kunstnerskap, og kommer til uttrykk i særlig maleriene Blits og Lykt, der henholdsvis en kalvs øyne lyser i mørket og selve lyskilden danner sentrum.

Mari Slaattelids lysende malerier minner om den belgiske maleren Luc Tuymans’ fremstillinger av verden slik den blant annet fremkommer gjennom digitale bilder, reality-TV og overvåkingskameraer. Både Slaattelid og Tuymans kombinerer på overbevisende måter komplekse tanker med magisk stofflighet.

En firedelt serie på Voss, Promesse de bonheur, understreker leken med språk og billedtradisjon. Ved å plassere unnselige kvadrater på gammelmodige staffelier heroiserer Slaattelid maleriet, men ikke uten tvisyn. Selv beskriver hun staffelimaleriet i utstillingskatalogen som «klisjé, absurd emblem, helt og antihelt».

Tvetydig omsorg for det forlatte og udaterte preger også den todelte serien med samme tittel. Malerienes kvadratiske form forsterker det emblemaktige, men reiser også spørsmål ved hva kombinasjonene av stjerner, staffelier og sirkler egentlig kan være logoer for. Alt og ingenting? Utsagnsviljen virker klar og sterk, mens det er høyst uklart hva som sies.

Iscenesatt. Utstillingen befinner seg like bortenfor begrepene abstraksjon, figurasjon og fortelling. Eksempelvis kan utstillingens stripebilder like gjerne være landskapsmaleriets horisonter. Dualismen mellom nært og fremmed, tiltrekkende og avskyelig møter en viss utligning av bildenes insisterende sanselighet. Dessuten er Nattarbeid et eksempel på en åpen holdning. I dette tilfellet understreker scenerommet iscenesettelse, mens staffeliet antyder en ateliersituasjon. Men de konsentrerte skikkelsene kan også være vegetasjonen i et landskapsbilde.

Det løse, skissepregete Tapte saker og det sommerlige, poetiske Snitt, gul – der en ung kvinne snakker i mobilen – understreker kunstneres evne til å sette virksomme elementer inn i bildene; et notestativ, snirklete tall eller farger utgjør enten et samlende «grid» eller det Roland Barthes beskrev som «punktum» – det vi legger merke til i bildet; det som forsterker oppmerksomheten.