Sol på netthinnen. Morgenbladet. Line Ulekleiv

Mari Slaattelid er nesten mer forsker enn kunstner.

Av Line Ulekleiv, Morgenbladet 24.10.08

Ideelle problem danner en tekstlig inngang til Mari Slaattelids utstilling på Galleri K. Og det gir så absolutt mening å se hennes produksjon i lys av en pågående balansegang mellom maleriets innebygde idealer og dets reelle problemløsninger. Hennes befatning med maleriets store strekk og utopiske modernismereferanser er instru ktiv, men ivaretar samtidig maleriets hemmeligheter, små pikante kammerspill og pek med verden.
Slaattelid vet hvor hun setter penselen, og hennes idébaserte tilnærming til det hovedsakelig abstrakte maleriet blir nok en gang fremført med elegant og paradoksal tyngde. For melkehvite hinner legger seg over malerienes nedarvede push & pull-effekter, deres heftig investerte flate.

Historiens floker. I likhet med forrige separatutstilling på samme galleri, Loud and Close, Kisses and Dust, er Slaattelid på sett og vis mer overlagt malerisk enn tidligere, med tanke på at hun ofte har tatt i bru k fotografiske metoder for å analysere bildets sammensatte optikk. Kjent er blant annet hennes avbildende tilnærming til Lars Hertervigs dunkle billedverden.
Like fullt er også hennes nye malerier holdt i sjakk i en formal kontroll, til tross for tilløp til pastose og pasjonerte gester – stanset i spranget, så å si. Ved å jobbe videre med en teknikk med påmalte pleksiglassplater over malte flater, utarbeider hun kontrasten mellom rom, dybde og speilende blanke flater. Maleriets aktivitetsrom er preget av nærvær, en tirade av fingeravtrykk signerer minst ett motiv.
Men dette avtrykket kan vanskelig leses som en subjektiv hilsen fra en dominerende kunstnerinstans. Slaattelid blir mer av en observerende forsker i hvit frakk, som med lupen parat ønsker å få rede på hva dette bildevokabularet egentlig er for noe, hvilke konvensjoner det innebærer og kanskje hvordan man kan løse opp eller skyve på historiens forknytte floker. Glippene i øynene vi er utstyrt med, hvordan synet opererer med konstru ksjon og kortslutning i en uavsluttet bevegelse, er derav sentrale elementer i Slaattelids praksis.

Ansikter i mengden. Hennes innfallsvinkel er både elastisk og skarp, med en stor oppmerksomhet overfor maleriene som sanselige fenomener. De har noen fysiske sider som kan sammenlignes med enkelte ansikter som forfølger deg i mengden; både fjerne og merkelig velkjente.
Utstillingen demonstrerer hvordan maleriene er innordnet som konstru ksjon, flyt og bru dd. I et par malerier titulert «Reisverk» kan man se horisontale og vertikale bærebjelker holde det hele oppe, stillaset for malerikonstru ksjonen avdekkes uten videre kamufleringer. I et arbeid som «Bildträger» er utradering imidlertid mer nærliggende enn stabilitet. Her er et kvadrat, selve kjernen i det tidlige abstrakte maleriet, simpelthen krysset over, og ferskenfarger kontrasterer en røyksvart dis som ser ut til å ha invadert deler av motivet. Gjennomgående er delikate fargetoner som besudles og sløres til av spor, brunlige flekker og skjolder. Tiltalende forestillinger blir forvansket og narrativer hintet om.

Sort sol. Himmelens blendende virkning følger en rekke av utstillingens arbeider. Skystudier, romantikkens vitenskapelig motiverte yndlingspussel, blir her forvrengt. En kontinuitet blir tydelig hos Slaattelid, blitzens transformasjon av Hertervigs natur til en refleks av en «sort sol», er et av flere underliggende hovedmotiver. Solen som en voldsom lyskraft bak skydekkets melkehvite slør gjør seg gjeldende, og fremstår som en urkilde for alle slags bilder, men også som et destruktivt element som når som helstkan skjære i øynene.
Grenseflaten eller tverrsnittet som understrekes av de skinnende flatene danner et nesten klinisk utgangspunkt for mange av Slaattelids bilder. I det lille diptykonet «Notasjon» ser vi to former som minner om øyeepler med blodårer koblet med ordene sign. og agitator; igjen problematiseres opphavsperson og legitimering av maleriets ekthet, signaturlinjen står tom.
Som sollegemet også er et slags mytologisert øye, blir også maleriets en gang ideelle funksjon som forløsende faktor i en ny og revolusjonær verden konsentrert i agitatoren, som oppildner massene. De ideelle problemene har vel i sin natur ingen ideelle løsninger, men Slaattelid sørger for å holde idealene i sirkulasjon.