Galleri K

Sprekker i tapeten. Julie Arntzen 2006

I billedkunstneren Astrid Johanne Johannessens videoarbeider finnes det punkter der skjeldent frigjørende brudd oppstår. Dette oppleves som svært uventet, de nokså gammelmodige iscenesettelsene tatt i betraktning. Slik rettes blikket mot betrakteren; uvergelig tvinges en til å betrakte seg selv og sine egne forventninger til hva verkene rommer. 

Den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskij har uttalt at han, gjennom det poetiske og symbolske, forsøker å fremstille en verden som ennå ikke har stivnet i begreper, og som ikke lar seg redusere ned til en enkel lovbundethet. Han stilte spørsmål om på hvilken måte man i det hele tatt kan nå kunnskap om verden. I sine filmer peker han på problemstillinger som i sin grunn er paradoksale, og som ikke har noen ferdige svar. 

I billedkunstneren Astrid Johanne Johannessens foto, lyd og video-arbeider finner vi paralleller til Tarkovskijs tilnærmingsmåte. 

Johannessen har bakgrunn fra studier i fotografi og maleri ved SHKS og Statens Kunstakademi, og fra filmstudier ved Statens Institutt for Cinematografi i Moskva. 

Hennes seneste videofilmer, samt en fotoserie, ble vist på Galleri K i Juni. 

I de fleste av sine videoer står hun for alle sider av produksjonen: Kamera, regi, scenografi, produksjon og skuespill. Filmene kan beskrives som korte musikkvideoer der det ikke er en handling i litterær forstand som vektlegges, men de rom som skapes i musikken ved hjelp av det visuelle. 

KLISJEER MED STORT ALVOR 

I videofilmene konstruerer Johannessen en verden der folkloristiske skildringer står sentralt. Det er gjennomgående i filmene at det tas i bruk mengder av symboler som hentes fra islamske, kristne og førkristne kilder. Et eksempel er filmen ”Cinderella” fra videoverket ”Arcadia” (2002/2003), som bygger på eventyret om Askepott, en folkelig fortelling med opphav i den romerske dikteren Apuleius historie om Amor og Psyke. Scenene i filmene bygges opp med inspirasjon fra allegoriske 1600-talls malerier i stilleben-tradisjon, der objektene har en symbolsk betydning. Her ser vi en direkte linje fra hennes tidlige arbeider med iscenesatt foto: I fotoserien ”Skogen lokker mørk og dyp” (2000), vist ved Forbundet Frie Fotografers 25-års jubileum, postulerer hun at ”det er like mye handling i støv som blir opplyst, som i det at to mennesker sloss.” Johannessen mener selv at hennes arbeider er blitt til under en større grad av påvirkning fra diktning og malekunst enn fra video og film. Hun vektlegger likevel innflytelsen fra russisk film, og fra arbeider som den franske filmskaperen Jean-Luc Godards ”Vivre sa vie”, som har en retning mot noe bortenfor, gjennom alle forhold. Bruken av mytiske henvisninger hentet fra ulike kulturelle og religiøse sammenhenger er med å gi filmene en noe uutgrunnelig karakter, og kan gjenkjennes fra den russiske regissøren Andrej Tarkovskijs arbeider.  

I filmene sine fører Johannessen betrakteren frem i handlingen gjennom voldsomme romantiske tablåer. Klisjeene ligger i lag; her er brennende bål og hender som tar seg til hjertet. Man ledes tvers gjennom overflater og dybder, ornamenter og minnebilder fra hensvunne verdener. Bruken av klisjeer gjenfinnes i de tekniske grepene: Dobbelteksponeringer, lyseffekter og fade-out. Stoffet abstraheres, konkretiseres og renses gjennom dette ned til sin essens. Arbeidet fremstår med en renskårenhet som overrasker: En tilsynelatende banal symbolikk håndteres med stort alvor. I scener som kan virke sentimentale og lattervekkende, fremstår hun samtidig med autoritet og troverdighet. Nettopp dette glippet mellom Johannessens insisterende og alvorlige tilstedeværelse, og de ofte søtladne, klisjépregede scenene er noe av det som gjør arbeidene så velfungerende. Det nostalgiske alvoret gjennomskjæres av noe lett og litt pussig. Her utviser hun en helt sjelden evne til å balansere virkemidlene. Denne balansekunsten kunne man tro hun hadde lært gjennom sitt møte med Russland og russernes forkjærlighet for, og evne til, å håndtere paradokser. 

KOMPRIMERT DRAMATISERING 

Videoarbeidet ”Miserere” (2003) er bygget over scener fra den store Mezzosopranen Rosa Ponselles liv. Johannessen bekler selv rollen, der hun mimer etter lydsporet hvor Ponselle i et originalopptak fra 1923 synger fra Verdis opera ”Il Trovatore”.  Her viser hun stor kjennskap til operakunstens ulike fremtredelsesformer. Der operaen viser en åpenbar tendens til et klart og voldsomt uttrykk, velger hun å kjøle ned og stilisere formen. Dette oppnår hun blant annet ved en sterk neddemping av rollefigurens gester. Mimikken er ganske flat, bevegelsene minimale, slik at hun oppleves å gå nesten i ett med bildet. Ved denne nedtoningen av ytre uttrykk søker Johannessen å  vise til en indre bevegelse, peke innover i rommet. De ulike og meget sammensatte følelsene kommer frem gjennom en komprimert dramatisering. Johannessen lar nesten all bevegelse skje gjennom stemmen på lydsporet. Hun fremholder likevel at de fysiske bevegelser hun gjør er voldsomheter, sett i forhold til Maria Callas uvanlig nedtonede tolkning av samme stykke på Nasjonaloperaen i Paris i 1958. 

Visuelt arbeider Johannessen i sine filmer med å presse det romlige hen imot et minimum. Fra sin bakgrunn som fotograf og maler har hun med seg en forkjærlighet for det flate bildet. I sine fotografier poengterer hun en stillstand der bevegelsene ikke skjer i fysiske forflytninger på billedflaten, men i betrakterens blikk omkring i bildet. Hun vektlegger en bevissthet om at alt i bildet er aktivt.   

MUSIKK OG LANDSKAP 

Videoeposet ”Arcadia”, som ble vist på Galleri K i Oslo i juni, består av fire videoer med intet annet lydspor enn musikk. Forestillingen om Arcadia stammer fra antikken, som selve Stedet der det gode liv kunne leves. Kunsthistorien er preget av denne tanken, særlig gjelder dette renessansens malerier, og også i norsk nasjonalromantikk ser vi malerier som tar utgangspunkt i denne forestillingen. 

Med utgangspunkt i originale lydspor; musikk av Prokofiev, siciliansk folkemusikk, og franske chansons, bygger hun små historier der hun dramatiserer innholdet i musikken. Hun oppsøker sangenes opphavsteder; Russland, Sicilia, Frankrike, og spiller selv hovedrollene der hun fremstiller seg selv som sanger, ved å mime etter musikken. Hun sier hun søker samme tone, farve, temperament og tidskoloritt som i musikken, og finner dette i det området musikken stammer fra; musikken har tatt form etter det landskapet den er blitt til i. I en scene i filmen ”Caterine Cin Cin” ser vi dette uttrykt; i et fjellandskap under en vulkan står en bondejente med en rekke bål i bakgrunnen. Lydsporet i filmen utgjøres av en hissig og voldsomt lengselsfull folkelig sang. Under vulkanen er ingenting sikkert eller varig. Området filmen er innspilt i har gjentatte ganger blitt rystet og ødelagt, store landområder har forsvunnet. Det eneste som varer er det hinsidige. 

REKONSTRUKSJON AV DET TAPTE 

Johannessen sier selv at hennes arbeider i stor grad handler om å rekonstruere noe tapt. 

I hennes fotografiske arbeider sees dette tydelig i serien ”Villa Doria Pamfili”(2004), der hun oppsøker en park i Roma som hun ble oppmerksom på gjennom noen fotografier fra rundt år 1900. De gamle svart-hvitt fotografiene viste en vakker park med skulpturer, døde guder, rundt et vann. Da hun kom frem til stedet hun hadde søkt, fant hun at alle skulpturene var borte, og parken forøvrig helt ødelagt. Midt i en by full av skulpturer og historiske monumenter hadde hun søkt et sted der alt var tapt. På bakgrunn av dette laget hun en fotografisk serie der hun søker å forene stedet slik det fremstår i dag, med det som er revet bort. 

ROMLIGHET OG REFLEKSJON 

I Johannessens lydarbeider gjenfinner vi den samme lagdeltheten, de samme motsetningene og paradoksene, som i filmene. I lydverket ”Where the Railroad Leaves the Sea” (1998), laget til maleren Kitajs selvbiografiske bilder og med musikk av Cecar Franck, arbeider hun med collager av lyd. Lydbrokkene er, ved siden av Francks musikk, basert på egne opptak fra Russland, Polen, Israel og Spania. Collagen beskriver en slags reise. Den tydeliggjør, nærmest virkeliggjør, en kompleks romlighet som også innbefatter utbredelse i tid. De sterkt romskapende elementene i collagen kan beskrives som nåtidige minnebilder, gripende tidens flukt: Tilstede og samtidig øyeblikkelig tilbakelagt. Verket er nesten fysisk påtagelig, det minner oss på at vi oppfatter og definerer rom raskere ved hjelp av hørselen enn ved hjelp av synet.

I stykket ”The Body” får vi en nitidig gjennomgang av noen av kroppens funksjoner. De ulike komponentene i stykket ligger i tydelige lag, og danner en struktur som virker avklarende: Strukturen fungerer som et speil; den tydeliggjør for betrakteren hans egen måte å reflektere på. Som i lydverket ”Where the Railroad Leaves the Sea” er opplevelsen av en stor romlighet påtagelig. Johannessen tydeliggjør forbindelser mellom romlighet og refleksjon. Komposisjonen i ”The Body” fremstår nærmest arkitektonisk, og ”det store i det lille” er med i strukturen: Fra en beskrivelse av håndens bevegelsesmuligheter løftes detaljen, gjennom å bli sett og vektlagt: ”The finger may be bent..”. 

TEKST OG LIV 

Lydarbeidet ”Materiens Bilder”(1996) tar utgangspunkt i den menneskelige stemmen, og består av en rekke korte stykker der tekster leses parallelt med musikk. Gjennom ulike strategier utdypes tekstenes utilstrekkelighet. Teksten splintres, og en fortelling trer frem i det glippet som oppstår: I stykket ”Grafiska Tekniker” leses en temmelig tørr beskrivelse nettopp av grafiske teknikker. Her vises en meget fin observasjonsevne for ulike bakenforliggende lag, der ørsmå forskjeller i fornemmelsen av tingene ligger side om side med store brudd. Gjennom betoningen og ved variasjoner i stemmen, belyses forholdet mellom tekst og liv. 

I stykket ”The Family” gis på et kultivert engelsk, og med en lett og distansert stemme, beskrivelser av en familie. Gjennom å kretse rundt navn, familierelasjoner og andre tørre fakta, tilstrebes en objektiv tilnærming. Parallelt med teksten spilles et musikkstykke av Albinoni. En urovekkende mangel avdekkes gradvis og tydeliggjør en sprekk i den tilsynelatende harmonien. Ordene, som ønsker å skjule et temperament, forrådes av tonefallet, rytmen, sammenhengen. Dette er gjennomgående i lydverket som helhet, og fremstår som et ønske om blottleggelse av de grunnleggende bristene som finnes i enhver kommunikasjon. Språkets totalitet tar opp i seg stedet, kroppen, overflaten, tiden og meget mer. Ved en språklig anvendelse der språket avgrenses og avspaltes fra sin opprinnelige sammenheng, isoleres individet. Bak all språklig anvendelse finnes et individ, et temperament, en vilje til budskap og kommunikasjon. Johannessen viser i sine arbeider en vilje til å bryte igjennom det tilsynelatende, for så å forsøke bringe språket tilbake til en tapt helhet. Hennes arbeider er tydeliggjørende refleksjoner over væren og verdier; plasseringer, grenser, overganger og tyngder; der noe nesten glipper eller ikke helt lar seg fastholde som noe bestemt. 

Arbeidene kan oppleves som en mottyngde og en hjelp til  å holde ut, gjennom utvidet persepsjon og innlevelse. 

Johannessens arbeider fremstår som insisteringer på at ”noe helt annet” vil trenge seg frem gjennom glippene i tapetet. Det evig flyktige skal i et øyeblikk kunne fastholdes og berøres.