Svein Strand er maler, enkelt og greit. Det sier han selv. Men om det er så enkelt og greit, kan vi vel tvile på. Han maler meget langsomt. Gjennomreflektert vil vel mange si. Kundene hans må vente tålmodig og lenge. Etter utstillingen hos Galleri K i Oslo i 2004, hvor det ble vist malerier fra 1994-2004, har det vært stille rundt kunstneren.

Men er det slik at vi må betrakte Svein Strand som en tilbaketrukket og elitistisk kunstner som utelukkende henvender seg til et smalt publikum av kresne kjennere? Eller kan det være andre årsaker til at han er så lite tilstedeværende i offentligheten?

En grunn kan være at Svein Strand er en av de lavmælte i vårt kunstliv. Det er ikke så mye ståk hverken rundt hans kunst eller person. Han dypper ikke penselen i champagne, men i terpentin. En annen kan være at det går lang tid mellom hver gang vi ser hans bilder på utstillinger; han blir litt borte mellom hver gang.

Men kan det også ha noe å gjøre med hans begrensede motivkrets og forfinede maleriske uttrykk? Hos ham finner vi ingen sterke virkemidler, ingen provokasjoner av noe slag, derimot bilder som maner til ettertanke, både motivmessig og med sin maleriske underfundighet og fargeskjønnhet. I dagens jakt etter effekter, kan et slikt stillfarent maleri fortone seg som lite aktuelt. Men Strand lar seg ikke rikke fra sitt kunstneriske ståsted; det effektfulle overlater han til andre.

Ståle Stenslie, dekan ved Kunsthøgskolen i Oslo, uttalte nylig til Aftenposten at ”Markedsføring er en betingelse for å kunne virke som kunstner.” Svein Strand ligger i så måte dårlig an. ”Merkevarebygging” er ikke noe for ham. Men så er det også lenge siden han gikk på Kunstakademiet.

En dag kom det meg for øre at Svein Strand hadde fire nye malerier på sitt atelier, bilder han hadde arbeidet med gjennom flere år. Jeg fikk innvilget audiens, og innfant meg til avtalt tid i hans atelier i en halvmoderne kontorbygning ved Akerselva.

Hvis noen har en romantisk forestilling om atelieret som stedet der kunstneren finner sin inspirasjon, er ikke Strands atelier noe for dem. Hans atelier er et verksted, uten annet enn det aller nødvendigste. Spartansk til det ytterste, en Braque-plakat og noen avisutklipp på veggen, i hjørnet en enkel grønn madrass og ved vinduet et overfylt lite bord og et par stoler; det er det hele. Mot den ene veggen lenet det seg et stort uferdig maleri, stilt opp på noen terpentinkanner. På den motstående veggen hang det fire stilleben som lyste opp hele rommet, frukten av hans arbeid i de siste årene.

De fire bildene er å betrakte som variasjoner over samme tema. Gjenstander med blomster, vase, bord og frukter finner vi igjen i alle bildene, skjønt ikke alltid de samme. Dette er for så vidt tilbakevendende rekvisitter i det klassiske stilleben-maleriet, hvor vi også finner en symbolikk som peker på forfengeligheten som skjuler seg bak den ytre, jordiske skjønnhet. Men det er nå lenge siden denne moraliserende symbolikken forsvant fra stilleben-maleriet. Med impresjonismen, fauvismen, kubismen og tradisjonen fra Matisse var ikke innholdet lenger av betydning. Med vekt på form og farge, skjønt svært forskjellig oppfattet i de nevnte kunstretningene, lever stilleben-maleriet tross alt rolig videre. Det skal mye til for å avlive en hevdvunnen kunsthistorisk motivkrets, på tross av – eller nettopp fordi – hver tid setter sitt preg på den. Dette gjelder også Svein Strands nye stilleben, som på en måte skiller seg ut fra hans tidligere arbeider. Likevel er det ikke vanskelig å se at disse nye bildene er et ledd i hans utforskning av maleriets muligheter og hans evne til å finne noe nytt i en eldgammel tradisjon.

Fra 1970 og - 80-årene husker vi de stillferdige interiørbildene med enkle oppstillinger hvor rommet reflekterer seg diffust i speilet på veggen eller hvor rommet fylles av lyset fra vinduet. Ofte var kvinner tilstede, kontemplerende eller i stille samtale.

I 1983 hadde jeg anledning til å skrive noen få sider om et par av hans malerier til en bok om kunstneren. Der skrev jeg blant annet ”De fleste av Svein Strands bilder er handlingsløse – men det betyr ikke at de er spenningsløse. Spenning finnes i Strands maleri, og på mange plan. Men denne spenningen er ofte så subtil at man må ty til lignelser eller metaforer om man søker å fange dem i ord. Skal vi mer håndgripelig forsøke å fastlegge hva den består i, kommer vi ofte til kort. Rent historisk er det imidlertid ikke vanskelig å bestemme i hvilken sammenheng Svein Strands kunst best forstås. Det knytter seg naturlig til en tradisjon i moderne europeisk maleri hvor nettopp det billedskapende ble betraktet som en direkte motsetning til det litterære. Som vi ofte har fått høre, har Bonnard, Matisse og Picasso her vært av spesiell betydning, skjønt heller ikke disse kunstnerne har holdt seg slavisk til den moderne estetikk de gjerne identifiseres med.

Svein Strand er seg sin kulturtilhørighet meget bevisst. Men det er viktig å understreke at han ikke tolker sine forbilder som formler. Han forholder seg åpent til en stor malerisk tradisjon, uten noen gang å la seg fange av fristelsen til gjennom sitt maleri forsøke å formulere dogmer eller eviggyldige lover av noe slag. Det er nettopp denne maleriske friheten som gjør at hans kunst, skjønt bundet til tradisjonen, likevel blir det et så selvstendig bidrag.”

Det som skiller Strands nye stilleben-bilder fra hans tidligere malerier i tilnærmet samme sjanger, er at rommet ikke lenger er konstruert, men bare antydet. Lyset og atmosfæren rundt gjenstandene har nå blitt hovedsaken. Men gjennom malerisk behandling er likevel rommet tilstede, om ikke definert. Bordet med frukt og blomster skaper en diffus dybdevirkning, noe mer blir ikke sagt om omgivelsene. Mine tanker går til Harriet Backers siste stilleben, hvor ”Evighetsbildet” (1918-31) nettopp er en hyllest til det som omga henne, og som alltid fortsatte å fascinere henne. I de mange fargelag og antydede former aner vi bildets prosess gjennom tiden. Slik aner vi også i Svein Strands moderne stilleben-malerier noe av den samme prosess.

Marit Lange