Utstilling som maner til større etisk bevissthet. Mona Gjessing om Anne-Karin Furunes, Klassekampen 18.8.10.
Anne-Karin Furunes "Dialogue with Light" Malerier Trondheim Kunstmuseum Står til 22. august.
Anne-Karin Furunes første større mønstring i Norge skjer i form av utstillingen Dialogue with Light i Trondheim Kunstmuseum denne sommeren. Furunes er bosatt på Stjørdal i Nord-Trøndelag, og hun er utdannet både billedkunstner og arkitekt. I tillegg til sitt kunstneriske virke har hun også stilling som professor ved Kunstakademiet i Trondheim, NTNU. Furunes står bak en rekke offentlige utsmykkingsarbeid i inn- og utland. For Oslo-folk er hun imidlertid best kjent fra nye Nationaltheatret stasjon, med to 250 meter lange, poetiske bildefriser i perforerte stålplater. Furunes er tilknyttet Galleri K i Oslo og Anhava i Helsingfors. Det er gjennom sistnevnte galleri Furunes de siste årene har vært representert på ArtBasel og på Armory Show i New York.
Utstillingen Dialogue with Light er montert i 2. etasje i Trondheim Kunstmuseum, og rommer en rekke av Furunes monumentale, perforerte arbeider produsert de siste årene. Furunes har uttalt at hun tegner med hull på lerretet. Jeg ser ikke bort ifra at vissheten om at hun stanser ut hvert bidige hull i sine arbeider for hånd, gjør at jeg føler at jeg må gi de utstilte arbeidene litt ekstra tid. Kunstneren vet åpenbart hva hun gjør, og hun gjør det om igjen og om igjen og om igjen. Det er ikke det heftige og direkte som er Furunes styrke, men sindighet som er satt i system.
På den aktuelle utstillingen er det portrettene som er montert i overlyssalen som gjør størst inntrykk. Her henger monumentalarbeidet: «Portraits of Pictures, Portrait 40» og deler av serien «Mea Culpa» (Min skyld) fra 2010.
På avstand ser det førstnevnte, store pikeportrettet ut som et fotografi, men etter hvert som man går nærmere er det som om motivet forsvinner (jevnfør rastereffekten i avisbilder): det skapes en optisk forvirring som gjør det umulig å se noe annet enn hundrevis av hull. Lerretet er monokromt, påmalt svart akryl og lyset fra de hvite veggene skinner gjennom de utstansede hullene i bildet.
Serien «Portraits of Pictures» er basert på fotografier hentet fra det biologiske arkivet i Uppsala, et arkiv med fotografier og opplysninger om mennesker med såkalte uønskede arveegenskaper: kvinnelige jøder, sigøynere og homofile. Eugenikken, læren om god avl eller arvehygiene, er i dag kompromittert, forhåpentligvis en gang for alle, men ugjerninger og overgrep mot uskyldige mennesker har ikke opphørt. I serien «Mea Culpa» vises seks portretter som baserer seg på fotografier plukket fra Rettsarkivet i Trondheim. Gjennom sin bearbeiding av fotografiene; det bestemte utsnittet, formatet og den særegne transformasjonen fra foto til maleri er det som om Furunes gir verdigheten tilbake til kvinner som en gang ble fratatt sin ære.
Furunes mål er, slik jeg forstår det, ikke kun å rette søkelyset mot fortidige hendelser eller politikk i en snever forstand, men, å understreke det enkelte menneskets iboende verdighet uavhengig av tid og sted.
MONA GJESSING