Galleri K

Johannes Vinjum  (født 2. august 1930 i Aurland, død 23. november 1991 i Oslo, var en norsk maler og tegner).

Vinjum fikk sin grunnleggende utdanning på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole fra Chrix Dahl, Carl von Hanno og Olav Mosebekk 1949 – 52. Han studerte videre ved Statens Kunstakademi under professorene Jean Heiberg, Per Krohg og Aage Storstein 1952 – 56, og hadde ett års opphold som stipendiat hos professor Primo Conti på Accademia di Bella Arte, Firenze (1961–62). Underviste selv ved Studieatelieret i Bergen 1967 – 68.

Hans debut som maler på Høstutstillingen i 1954, Piazza Basilica di Santa Maria Novella, høstet lovord fra så vel akademilærerne som kritikerne. Allerede der brukte Vinjum ellipsen som grunnstruktur i komposisjonen, mens den ledige malemåten bidro til å binde esel-ekvipasjen til renessansekirken i bakgrunnen på en uanstrengt måte. Samspillet mellom elementer fra Firenzes sakralarkitektur og dyrelivet på gateplan, skulle igjen bli et visuelt vitaliserende poeng i hovedverket Duene og domen fra 1963.

Likevel er Vinjums fascinasjon for kirkelig tradisjon mer enn noe forbundet med suiten av variasjoner over katedralen i Chartres. Møter med det mektige byggverket skulle i alle år gi næring til hans kunstnerskap. Gjennom myriader av koloristiske klanger som gjenskapte monumentaliteten hos fasaden, oppsto også assosiasjoner til det fargespill som utfoldes fra glassmaleriene i katedralens indre. Mens han via ekspressive pensel-ekspedisjoner framkalte intense interaksjoner, som skapte  forestillinger om kirkeorgelets brus av toner og korets koraler under de gotiske buene.

Det monumentale hos den tidlige gotikkens storverk fikk et naturgitt gjensvar i malerier av Aurlandsfjellene. Stilt overfor dimensjonene hos fransk bygningskultur og hjemlige landskapsformasjoner blir menneskets egne mål minimale. Men de innbyrdes så ulike motivene formidler likevel eksistensielt fargete opplevelser av samhørighet. Mens lyspunktene sitrer som gjenskinn fra solstreif over figurene foran Chartres’ fasade, Katedralen I (1972) og Katedralen III (1976-78), er det som om det livgivende lyset i Vinterdag - Aurland (1975) også varsler om vårens komme. Disse temaene kan også sees i sterk kontrast til hans eruptive undergangssyner Fra Apokalypsen, som oppsto på tampen av 60-tallet.

Den menneskelig skalaen med en mer intim side kom til uttrykk i Vinjums vekselvis visuelt vare og formalt frydefulle framstillinger av barn. Til de siste hører serien med unger som yrende utfolder seg under sommerens badeliv, hvor det resolutte penselspråket både fester djervheten over dukkertene og nervøsiteten i møtet med det våte element (Badende III, 1979-80). Fødselsdagen var et annet viktig tema for Vinjum. Samspillet mellom de de små menneskene rund bursdagsbordets gleder er karakterisert ved så vel nennsomt nyanserte øyekast som vilt begeistrete miner. Bildenes skiftevis knudrete og  laserte overflater åpner visuelt for barndommens rike på en sjelden sensitiv måte.

Ved siden av å være en mesterlig maler, var Johannes Vinjum også en eminent tegner. Han nyttiggjorde seg selvsagt strekens erfaringer under arbeidet med penselmediet, men dyrket dessuten tegningen som en autonom kunstart. Noe som framgikk av hans debut, som skjedde i tett rekkefølge med tegninger i Galleri K (1977) og malerier i Kunstnerforbundet (1978). Han beundret Edgar Degas, og håndterte kulepenn like sikkert som kullstift. Kunsthistorikeren Pål Hougen skrev treffende: "På en måte minner mange av tegningene om tegninger fra årene rundt århundreskiftet, av kunstnere som nå regnes som store. Denne likheten har fått meg til å fundere litt: Jeg vil ikke uten videre se den som et lån av stil, men som en likhet i frihet".

- Harald Flor