Galleri K

John David Nielsen (født 27. januar 1938 i London er en norsk maler og skribent).

Nielsen fikk sin utdanning ved Bjarne Engebrets malerskole ( 1959) og som hospitant på Statens Kunstakademi. Han hadde studieopphold i Dresden og andre byer i DDR.  Fra dette oppholdet vitner to Caspar David Friedrich-influerte malerier Dimitroff-Brücke, Dresden (1965/1979), der den mørke silhuetten av en ensom, ryggvendt figur skuer over Elben med den mektige barokkbrua og Frauenkirche på den andre elvebredden. (I dag er den bulgarske kommunistlederens navn – som nazistene anklaget for Riksdagsbrannen i 1933 - strøket fra det kjente forbindelsesleddet over elva. Som igjen bærer det opprinnelige navnet Augustus-Brücke).  Men verken topografi eller typologi er av særlig betydning for Nielsens syn på maleri. Eller for å bruke hans egne ord om maleriet: ”resultatet er bestemt ut fra det faktum at verket er laget, og ikke skuet inn i lerretet ( enten det er et indre eller et ytre syn det dreier seg om)”. 

Fra et gjennomarbeidet gråtone- og jordfargemaleri i beskjedne formater, skulle Nielsen fra midten av 70-tallet ekspandere både når det gjaldt billedstørrelser og koloritt. Kunsthistorikeren Trygve Nergaard har pekt på den intensiverte spenningen som da oppsto "mellom de litt svømmende, laserende flatene av temperafarge i jord og himmel og et mer fortettet, vibrerende midtparti med trær eller bygninger ble etter hvert et hovedtema i bildene".  Og fortsatte: "Noen steder trenger flatene truende inn over områder som prøver å forskanse seg i sin egen farge. Andre ganger åpner de seg befriende og lar formene bre seg organisk og nesten uhindret over grunnen". Verbale tilnærminger som bl.a. får sitt gjensvar i maleriene Hovedgaten (1977) og  Lapsetorvet (fritt etter Reidar Fritzvold)”(1978-79).

Da John David Nielsen deltok på den mye omtalte gruppeutstillingen "Romantik" i Oslo Kunstforening (1970), var det med mye av outsiderens rolle i den ellers så programmatisk, stilromantiske manifestasjonen med Odd Nerdrum som frontfigur. Han inngikk i et langt mer likesinnet lag sammen malerkolleger som  Svein Strand, Johannes Vinjum og Oddbjørg Aarseth åtte år etter i Galleri K i Oslo. Ellers merker man seg den tette dialogen mellom Nielsen og skjønnlitterære forfattere, som Jan Jakob Tønseth i boka Antagelser (1984) og katalogforordet som Dag Solstad skrev til hans separatutstilling i 1993. Hans egne skrifter viser et sjeldent blikk for ordet, og en spennvidde fra Rembrandt til Fredrik Stabel. 

Nielsen har gjort pastellen til en hovedteknikk ved siden av maleriet, og håndterer de porøse fargestiftene slik at det buktende linjespillet får en suggererende energi. Spillet mellom klingende flater og vital strek kan også åpne for surrealistiske overtoner. Ikke minst interiørene hvor antikvariske møbler blir medaktører til figurer i klaustrofobiske konstellasjoner. Men Nielsen regisserer sjelden med visuelt ettertrykk. Noe som framgår av serien Café-scener(1990-91), hvor pastellkrittene mer antyder de skiftende situasjonene i serveringslokalet .  Slik er det også i temperamotivene fra Edinburgh (2012–13), der han så lavmælt legger inn underfundige poenger.  Bl.a. i Charles II der det steilende ryttermonument på den tomme plassen blir redusert i betydning av den lille hesteskulpturen, som synes å ta et rolig overblikk fra posisjonen på sin kuppel.

- Harald Flor